Det som er bra for Norge, er ikke bra for Statkraft

Pressemelding fra Norsk Kjernekraft AS, 25.06.2024: Vurdering av regjeringen Støres kjernekraftutvalg

«Det som er saklig riktig, er i lengden også ofte politisk riktig». 

Trygve Bratteli

«NOU-systemet kan være eksempel på en institusjon der mye politisk makt er samlet, uten at dette fremgår av det formelle konstitusjonelle kartet.»

Cathrine Holst

Vurdering av regjeringen Støres kjernekraftutvalg

Vår konklusjon oppsummert:

Kjernekraftutvalgets utpekte medlemmer har utilstrekkelig kompetanse i forhold til mandatet, til tross for at nødvendig kompetanse finnes i Norge. 

Regjeringen har valgt flere utvalgsmedlemmer som offentlig har gitt uttrykk for at de er negative til kjernekraft i Norge. Og som leder for utvalget har de valgt en person, Kristin Halvorsen, som først og fremst har erfaring som mangeårig ledende politiker for partiet med sterkest standpunkt mot kjernekraft i Norge.

Samtidig som Halvorsen ble utpekt til leder for kjernekraftutvalget, ble hun tildelt en plass i styret til Statkraft, som er heleid av staten. Dette er en klar interessekonflikt som reiser spørsmål om habilitet. Statkraft har interesse av å være mot kjernekraft. Kjernekraft i Norge vil resultere i økt strømproduksjon, og dermed redusere den gjennomsnittlige strømprisen i Norge. Som vi skrev i et brev til Energidepartementet den 30. mai, vil medlemmer i utvalget fra Statkraft, eller fra konsulentselskaper eller andre leverandører til Statkraft, derfor ha interesse av å trenere oppstarten av kjernekraft i Norge. Dessuten er Statkraft det største vindkraftselskapet i Norge, og vindkraftbransjen har drevet en omfattende kampanje mot kjernekraft de siste to årene. I 2023 fikk styremedlemmer i Statkraft 283 040 kr hver i godtgjørelse, samtidig som de skyhøye strømprisene ga Statkraft et driftsresultat på 41 milliarder. Både Støre-regjeringen og Halvorsen burde forstå at dette er et habilitetsproblem. 

Ingen av medlemmene i utvalget er erklærte tilhengere av kjernekraft. Utvalgets sammensetning harmonerer dermed heller ikke med folkemeningen, som viser at et flertall av befolkningen nå er positive til kjernekraft i Norge, samt at kjernekraft er den foretrukne energikilden.

Alderen til utvalgets medlemmer gjennomgående høy, snittalderen er på hele 60 år. Det betyr at klima- og miljøengasjerte yngre mennesker (som ifølge undersøkelser i større grad forholder seg til fakta og kunnskap istedenfor frykt og gamle fordommer) er fraværende i utvalget. 

Mandatet er for bredt formulert, eksemplifisert ved at det også inkluderer fusjons-kjernekraft, en teknologi som representerer et annet fagområde og som i dag kun eksisterer på forskningsstadiet.

I sum synes det derfor klart at utvalget ikke er satt ned for å ivareta den faglige og objektive tyngden som kreves av en fagutredning, og man kan spørre seg om regjeringen med dette dermed bryter både med sin utredningsinstruks og med sin egen «Veileder for utvalgsarbeid i staten». 

Istedenfor å nedsette et utvalg med den ærlige hensikt å skaffe et objektivt faglig kunnskapsgrunnlag for det norske folk og norske politikere, synes det tydelig at dette utvalget først og fremst har én hensikt: Å trenere en ubehagelig politisk sak til etter Stortingsvalget i 2025. 

Sammensetningen av utvalget er av en art som gjør det naturlig å stille spørsmål ved hvorvidt konklusjonen i hovedsak allerede er gitt, nemlig at kjernekraft blir for dyrt, for farlig, og vil komme for sent i Norge, og dermed treneres kjernekraft som en mulig løsning i Norge også i hele neste stortingsperiode. 

Å sette ned et kjernekraftutvalg med en slik sammensetning er ikke bare bortkastet ressursbruk, det er å spille uansvarlig politisk hasard med svært viktige og langsiktige samfunnsspørsmål som energiforsyningssikkerhet, industri og arbeidsplasser, klima og natur, og det viser at regjeringen ikke tar det norske folk og norske kommuner på tilstrekkelig alvor.

Bakgrunn:

Helt siden opprettelsen av Norsk Kjernekraft sommeren 2022 har vi konsekvent blitt møtt med negative motforestillinger fra regjeringen. Vi har altså i snart to år befunnet oss i den lett absurde situasjonen at et privat selskap som ønsker å investere i Norge for å sikre stabil og utslippsfri energi, blir motarbeidet av de samme kreftene som mener at Norge snarlig vil ha et kraftunderskudd, og som mener at det er kritisk viktig at Norge får økt utslippsfri energiproduksjon. Energiministeren har inntil helt nylig sagt at kjernekraft ikke er aktuelt å vurdere i Norge, og at vi har tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag. Energiministeren gjentok selv etter oppnevnelsen av kjernekraftutvalget at han mener kjernekraft ikke er en aktuell løsning, og at utvalgets konklusjon ikke vil endre noe.

Vi har opplevd debattklimaet som hardt. Blant annet opplevde vi at arbeidsgiverorganisasjoner leide inn et konsulentbyrå uten kjernekrafterfaring (Rystad Energy) for å skrive en rapport som skulle overrekkes energiministeren, og der formålet syntes å være å legge vår forretningsidé død. Da denne ble beskrevet som et bestillingsverk av en forsker, ble han irettesatt av sin rektor i offentlige medier. Da en direktør i Fornybar Norge uttrykte at vindkraft kunne fungere som en slags bro frem til kjernekraft, rykket hans sjef Åslaug Haga, leder for Fornybar Norge, ut med dementi og irettesatte han offentlig.

Da Terje Aasland 21. mai i år annonserte at regjeringen ville sette ned et slikt kjernekraftutvalg var det med blandete følelser hos oss i Norsk Kjernekraft. Hvis regjeringens ønske om mer kunnskap var ekte, så var dette kjærkomment også for oss. Dersom det derimot var ment for å trenere kjernekraftdebatten, ville dette gjøre jobben vår vanskeligere. Vi bestemte oss derfor for, under tvil, å innta en positiv holdning, og sendte et brev til Energidepartementet med konkrete innspill til mandat og hva som burde vektlegges i valget av utvalgsmedlemmer. Et av punktene gjaldt konkret at Statkraft hadde interessekonflikter, noe som må hensyntas når utvalgets medlemmer skulle identifiseres. Like fullt velger altså regjeringen et styremedlem i Statkraft til å lede utvalget.

Enkelte advarte oss om at regjeringen ville kunne komme til å gjøre nettopp dette, med den hensikt å begrave kjernekraft politisk i Norge før valget i 2025, og ikke minst ville dette kunne bidra til å stilne kjernekrafttilhengere både i Arbeiderpartiet, Høyre og Sp. 

Dessverre viser nedsettelsen av dette utvalget at vår frykt var berettiget. Energiminister Terje Aasland foretar seg med dette utvalget et meget spesielt grep som utfordrer den kunnskapsbaserte plattformen som skal gjelde for norske offentlige utredninger, og bidrar til å polarisere det norske energiordskiftet ytterligere. Enda verre er det at regjeringens aksjon på sikt, og med referanse til faglige rapporter fra både NVE og Statnett, truer fremtidig nasjonal energiforsyningssikkerhet. Det er alvorlig i en verden preget av økende geopolitisk ustabilitet. 

Ifølge meningsmålinger er kjernekraft nå den mest populære energiformen i Norge, for første gang mer populært enn vannkraft. Likevel klarer altså regjeringen å et utvalg der flere av medlemmene snarere har sterke knytninger til interessenter som ut fra egeninteresser, ikke samfunnshensyn, er mest tjent av at kjernekraft ikke bygges ut i Norge.

Vi feller derfor en svært hard dom over dette utvalget, og stiller spørsmål ved regjeringens motiv. 

Utdypende begrunnelse

Nedenfor utdyper vi begrunnelsen for vår kritikk.

For det første er utvalgets mandat for generelt. Mandatet slik det nå fremstår er nærmest altomfattende. Et eksempel på dette er blant annet at utvalget skal vurdere både eksisterende fisjonsbasert kjernekraftteknologi, men også fusjonsteknologi. I brev til statsråd Terje Aasland foreslo vi at utvalgets mandat burde være å se på hvordan kjernekraft kan passe inn i norske forhold, og vurdere scenarier for Norge med og uten kjernekraft som del av energimiksen. Vårt ønske ble ignorert.

For det andre så har regjeringen med et så lite spesifikt mandat trolig brutt utredningsinstruksen. Der står det blant annet at “det er etablert minimumskrav til utredning i form av seks spørsmål som skal besvares i alle utredninger”. 

Regjeringen er allerede i strid med det første av disse seks spørsmålene som lyder: ”Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?”  Utfra mandatet er det ikke åpenbart hvilket problem regjeringen ønsker å løse – kraftmangel, effektproblemer, strømpriser eller klimamål – ei heller hva regjeringen ønsker å oppnå.

I regjeringens egen mal for utredningsarbeid så heter det at man gjerne skiller mellom fagutvalg – eksperter som skal gi kunnskapsbaserte løsningsforslag, og partsutvalg – parter som gjennom dialog skal gi forslag til løsninger. Utvalget fremstår verken som fugl eller fisk i så måte. 

For det tredje har regjeringen oppnevnt et utvalg somvirker å være lite egnet til å vurdere hovedutfordringen, nemlig hvordan kjernekraft finansiert av private aktører kan passe inn i framtidens energimiks. Norsk Kjernekraft har i henhold til eksisterende norsk regelverk allerede igangsatt prosesser for bygging av små modulære kjernekraftverk i en rekke norske kommuner, og Energidepartementet har per nå to «meldinger med forslag til utredningsprogram» inne til behandling. Til tross for dette har ingen av utvalgets 12 medlemmer erfaring direkte med kjernekraftvirksomhet. Noen få av utvalgets medlemmer har erfaring med sikkerhetsvurdering. Det er positivt, men utvalget ville vært tjent med noen representanter som forstår hvordan moderne kjernekraft spesifikt kan bidra til å løse energitrilemmaet.

For det fjerde har regjeringen valgt en leder som tidligere har vært partileder for et parti som allerede i 1978 tydeliggjorde sitt negative syn på kjernekraft. Som leder for utvalget har statsråd Terje Aasland valgt Kristin Halvorsen. Kristin Halvorsen (født 1960) er best kjent som partileder for Sosialistisk Venstreparti i femten år. Av utdannelse har hun mellomfag i pedagogikk og grunnfag i kriminologi. En av hennes politisk bragder var at hun fikk SV inn i regjering for første gang, og sammen med Åslaug Haga (SP) og Jens Stoltenberg (Ap) var hun helt sentral i dette arbeidet.

I sin selvbiografi beskriver Jens Stoltenberg hvordan han tapte kampen for en rasjonell energipolitikk med Åslaug Haga og Kristin Halvorsen. Vi bemerker i denne forbindelse at Åslaug Haga i dag er leder for Fornybar Norge, mens Kristin Halvorsen er leder for klimaforskningsstiftelsen Cicero.

Åslaug Haga har som kjent vært svært aktiv i sin motstand mot kjernekraft, mens Kristin Halvorsen de siste årene har vært leder for forskningssenteret Cicero, et tverrfaglig senter for klimaforskning. Cicero er ikke kjent for forskning innen kjernekraft. I 2018 uttalte Kristin Halvorsen, som sjef for Cicero, at hun sa nei til kjernekraft.

I rollen som leder for utvalget har altså regjeringen valgt en profilert kjernekraftmotstander, uten utdannelse innen feltet. Stortingsrepresentant Marius Aaron Nilsen (FrP)beskrev utnevnelsen som følger: «Det er som om en Rødt-politiker skulle lede en Nato-utredning, eller MDG forvalte petroleumspolitikken. Altså fullstendig skivebom.»

I tillegg til Kristin Halvorsen, har flere andre av utvalgets medlemmer et tydelig negativt eller høyst uavklart syn på kjernekraft: 

• Jørgen Bjørndalen, sjefskonsulent, DNV, Asker, har blant annet uttalt at, «Det andre er at jeg mener nokså bestemt at det snakkes for mye om kjernekraft». (https://www.europower.no/politikk/-vi-som-befolkning-bor-ta-oss-sammen-og-diskutere-energisporsmal-med-mindre-aggresjon/2-1-1618960)

• Carl Magnus Larsson, konsulent, DSA, Stockholm, som var til stede under lanseringen av Rystad-rapporten og sa seg helt enig i hovedkonklusjonene. Han kommer fra det Australske strålevernet (ARPANSA) som er nokså skeptiske til kjernekraft.

• Asgeir Tomasgard, professor, NTNU (indøk), Trondheim, som har uttalt at «Kjernekraft er så kostbart at det vil forundre meg om det vil dukke opp i Norge».  (https://www.mn24.no/adresseavisen/i/76RxO4/ntnu-professor-kjernekraft-er-dyrere-enn-annen-energiog https://www.energiogklima.no/to-grader/ekspertintervju/kan-kjernekraft-bli-lonnsomt).

• Lars Petter Maltby, direktør, Prosess21, NFR, Arendal. Favoriserer norsk batteriindustri og CCS-utvikling. Favoriserer utspill fra Zero, Bellona og Fornybar Norge. Inkluderer ikke kjernekraft i Prosess21, selv om det er høyst relevant. Gir uttrykt støtte til det nye styret til Fornybar Norge(https://www.linkedin.com/posts/%C3%A5slaug-marie-haga-62330427a_vi-har-valgt-nytt-styre-og-styreleder-i-fornybar-ugcPost-7194677714392428546-fiW_?utm_source=share&utm_medium=member_desktop). Uttaler at «Alle andre teknologier må tilpasse seg sol, eller bli utkonkurrert»(https://www.linkedin.com/posts/thor-christian-tuv-a1002a14_solenergi-solceller-eiendom-activity-7187746683529674752-krbp?utm_source=share&utm_medium=member_desktop). 

Disse i kombinasjon med fraværet av medlemmer med tydelig kjernekraftkompetanse kan vanskelig tydes som noe annet enn at regjeringen har hatt alternative motiver enn en vurdering av hvordan kjernekraft konstruktivt kan bidra i Norges framtidige energimiks.

Vår konklusjon er at mandatet er for dårlig, mange av medlemmene av utvalget er forutinntatte, samtidig som den faglige bakgrunnen i forhold til mandatet er svak. I utvalget er det ingen kjernefysikere, ingen som har erfaring fra drift av et kjernekraftverk, og de akademikerne som er med, har ikke forsket på feltet. Alt i alt, er det dermed uklart hvordan disse skal kunne medvirke til en saklig og faglig evaluering av hvordan kjernekraft kan bidra positivt til en framtidig norsk energimiks.

Vi minner om den modellen vi foreslo for utvalget: Utvalget burde begynne med å sammenfatte (litteraturstudie) oppdatert eksisterende kunnskap om kjernekraft generelt, der funnene ble presentert i en egen delrapport allerede i høst. Det er mye som allerede er veldokumentert og som ikke trengs å utredes. På den måten vil delrapporten både bli et kunnskapsgrunnlag for velgere og politiske partier, LO, NHO med flere før landsmøter og før partiprogrammene 2025 – 2029 vedtas. Samtidig ville delrapporten legge grunnen for å bedre avgrense hva som skal og ikke skal utredes i hovedrapporten.

Delrapporten kunne gjerne også inkludere en oppsummering om Norges atomhistorie, våre eksisterende kunnskapsmiljøer, vårt eksisterende avfall, vårt eksisterende lovverk med mer. Den innledende delrapporten burde med andre ord beskrive fakta om status for kjernekraft per nå.

Når arbeidet med hovedrapporten startet i neste omgang, burde den ha til hensikt å spesifikt se på hvordan kjernekraft kan passe inn i norske forhold, og i motsetning til delrapporten, så ser hovedrapporten fremover i tid og vurderer scenarier for Norge med og uten kjernekraft som del av energimiksen.

Ingen av våre innspill til regjeringen er blitt fulgt.

Vi tror at regjeringen med dette har gjort norsk energidebatt en bjørnetjeneste. Strategien om å avlede kjernekraftdebatten og parkere temaet under neste års stortingsvalg vil ikke lykkes. Til det er rett og slett utvalgets mangler for mange. Likevel er det vanskelig å ignorere det faktum at regjeringen med dette virker å bevisst unnlate å evaluere en energikilde som det norske folk ønsker, og som andre land mener de vil være fullstendig avhengig av for å nå nullutslippsmålet. Regjeringens handling kan vanskelig sees på som en positiv aksjon, ment for å fremme det beste for norske innbyggere og norsk industri.