Kjære regjering
Kjære regjering,
Det er bare noen få dager siden dere annonserte det nye kjernekraftutvalget, 48 år etter at det forrige leverte sin svært omfattende rapport. Den gang bestod utvalget av 24 medlemmer. Hele 21 av medlemmene var positive til etablering av kjernekraft i Norge. Stortinget stemte over saken sommeren 1979, bare noen få måneder etter Three Mile Island-ulykken i USA. Den tok ingen liv, men skapte frykt. Samtidig ble det klart at vannkraftressursene i Norge var større enn først antatt og vi hadde funnet olje. Med dette som bakgrunnsteppe, besluttet Stortinget å utsette etablering av kjernekraft i Norge «inntil videre».
Når jeg skriver dette, er jeg akkurat kommet hjem fra Ukraina. Jeg har vært med organisasjonen «Fritt Ukraina» og levert utstyr til soldatene som kjemper i fronten. Min rolle var liten, men likefullt viktig. Jeg kjørte en pickup-truck, og sammen med ni andre sjåfører fikk vi overlevert ti biler lastet med datautstyr, kamuflasjenett, droner, 3D-printere, ATV-er og powerbanks til organisasjonen «People’s Self-Defense Lviv». Organisasjonens koordinator er den 34 år gamle Irene Avetisian. Hun jobber heltid uten lønn for å hjelpe soldatene i front. Hun kunne fortelle at de nå trenger kjølebiler til å frakte døde soldater hjem for å gi dem en verdig begravelse. I Lviv besøkte vi også krigskirkegården Mars Field hvor det ligger hundrevis av døde soldater, unge gutter og jenter, mange av de begravet for bare noen dager siden. Alle med tilhørighet til Lviv. Kirkegården utvides kontinuerlig.
Jeg fikk møte soldaten med kallenavnet «Lev» («Løve» på norsk) og to andre medsoldater. De hadde kjørt fra Zaporizjzja samme morgen hvor de hadde vært i aktiv krig med russerne. Da Lev tok av seg hansken, hang den fast i en sikkerhetspin som han hadde på den ene fingeren. Han hadde glemt å ta den av seg etter å ha kastet en håndgranat mot fienden den morgenen. Den gav han til meg som et minne. Da vi spurte hva vi i Norge kunne bidra med framover, så svarte han: «Don’t stop giving». Da vi spurte hva som motiverte dem, svarte han: «We have family and kids». I min samtale med Lev fortalte han hvordan de tidligere hadde kjempet mot russerne for å ta tilbake kjernekraftverket i Zaporizjzja. Dessverre uten å lykkes. Dette kraftverket er Europas største og kjernekraft står normalt for over 60% av kraftproduksjonen i landet. Nå er det okkupert av russerne og strømproduksjonen er kraftig redusert.
Disse menneskene slåss for å redde landet og sine familier fra russisk invasjon. De sloss også for å sikre innbyggerne strøm til vinteren. Betydningen av Levs og hans medsoldaters kamp ble tydelig da jeg fikk møte Lvivs viseborgermester Serhiy Kiral. Han fortalte at halvparten av Ukrainas strømforsyning nå var borte. Uten tilgang til strøm stopper landet opp. Det vet russerne. Derfor angriper de kullkraftverkene som utgjør en stor andel av strømproduksjonen, og nå klarer nesten ingen av disse kraftverkene å produsere strøm. I tillegg har de altså overtatt kontrollen over kjernekraftverket i Zaporizjzja. Serhiy frykter at så mye som 80% av landets kraftproduksjon vil være borte til vinteren.
Lviv rammes allerede av roterende strømkutt («blackouts») flere timer hver eneste dag, og Serhiy frykter at situasjonen blir så akutt at de ikke har strøm til å håndtere avløpsvannet. Da må de stoppe vannforsyningen. Jeg spurte hvordan de planlegger vinteren. Serhiy kunne fortelle at, i tillegg til økt behov for luftvernartilleri, prøver de å skaffe til veie nok mobile kraftverk som går på enten diesel eller gass. Her bidrar blant annet Bergen Engines med LNG-motorer.
Da jeg spurte hvordan de tenkte rundt framtidig kraftforsyning etter at krigen var over, svarte Serhiy kort og konsist: Kjernekraft. Da tenkte han ikke på de store kraftverkene landet nå har. De blir for sårbare i en krigssituasjon. I stedet planlegger de omfattende utbygging av små modulære kjernekraftverk, SMR. Disse kan bidra, sammen med fornybart, til distribuert kraftproduksjon. Derved styrkes forsyningssikkerheten i landet i framtiden ved at de blir mindre sårbare. Det samme konkluderte nylig Forsvarets forskningsinstitutt, FFI, i sin rapport om nullutslippsforsvaret, hvor de skriver: «Jo mer nærliggende kraftproduksjonen kan være, jo lettere er det å beskytte mot fysisk sabotasje på kraftforsyningen. Kjernekraft er et alternativ som ikke avhenger like sterkt av topografi og lokale forhold. Med egen kjernekraft kan stasjonær infrastruktur og EBA (Eiendom, Bygg og Anlegg) være selvforsynt med energi over svært lang tid.»
I følge Serhiy, har de allerede identifisert to områder som er egnet til bygging av en eller flere SMR. De er i god dialog med leverandører som GE Hitachi, Rolls Royce, Westinghouse og Holtec. Det er de samme selskapene Norsk Kjernekraft er i dialog med.
Jeg har stått på soldatkirkegården i Lviv og grått sammen med Irene og de jeg reiste sammen med. Jeg har fått et mye dypere innblikk i det som skjer i Ukraina, en ufattelig tragedie på så utrolig mange måter. Ikke minst har jeg fått innsikt i hvor viktig tilgang på energi er. Og kanskje er det slik at man må reise til et land i krig for virkelig å forstå alvoret.
For alvoret ser ikke ut til å ha nådd den sittende regjering. I en verden preget av økende geopolitisk ustabilitet, velger regjeringen å sette ned et kjernekraftutvalg som bærer klare preg av å være ment til å trenere debatten om kjernekraft i Norge. Dere går så langt som å velge en profilert kjernekraftmotstander, tidligere SV-leder Kristin Halvorsen, som leder av utvalget. Ikke bare har hun uttrykt sin negative holdning til kjernekraft og ledet et parti som er uttrykt negativ til energikilden. Hun er også styremedlem i Statkraft, noe som stiller spørsmål om habilitet. Vi advarte mot nettopp dette i brevet med hele 19 konstruktive innspill vi sendte dere for flere uker siden. Dere valgte i stedet å ignorere brevet. Det hele er så ufattelig kortsiktig tenkt.
Jeg er uten tvil emosjonell etter en slik gripende tur, men jeg velger uansett å si dette i klartekst: Det dere nå har gjort, er en hån mot ordførerne som kjemper for å sikre sine distriktskommuner tilgang til pålitelig kraft med minimale naturinngrep. Det er en hån mot industrien som trenger kraften i framtiden. Det er en hån mot de mange partimedlemmene som ønsker en seriøs kjernekraftdebatt. Og det er en hån mot det norske folk, hvor flertallet nå ønsker kjernekraft og hvor kjernekraft er blitt den mest populære energikilden.
Måtte Norge aldri i framtiden oppleve det Ukraina opplever nå. Hvis vi noensinne skulle befinne oss i en krig igjen, vil en flåte av SMR-reaktorer ha enorm strategisk betydning. Beredskap er viktig.
Ukraina slåss sin kamp. Jeg kan ikke sammenligne min kamp med deres, ei heller deres mot med mitt, likevel vil jeg fortsette å kjempe for å få kjernekraft til Norge. Ikke fordi det er lett, men fordi det er riktig. Og dere skal vite at jeg gir meg aldri.
Med hilsen
Jonny Hesthammer
CEO Norsk Kjernekraft AS
(Takk til Natalia Golis, generalsekretær i organisasjonen Fritt Ukraina, og organisasjonens styreleder Peter Frølich, for at jeg fikk denne muligheten til å gjøre noe av det mest givende jeg kan forestille meg.)