Trond Mohn fikk atomkraft-nei. Det er et stort paradoks.
Kommentator i Bergens Tidende skriver at energiens dilemma kan løses med kjernekraft, og videre at:
«Olje- og energiminister Terje Aasland var rimelig høy og mørk da han sto på Stortingets talerstol og redegjorde for energikrisen forrige uke.
I den godt forberedte talen hadde han en formulering som skulle sette kritikernes enkle løsninger på plass:
– Energiens dilemma er at ingen vil ha vindkraft på land, ingen vil ha kraftmaster, ingen vil ha ny vannkraft og det er også skepsis til vindkraft til havs. Men alle vil ha nok og billig strøm, sa energiministeren.
Knapt tre døgn senere hadde Aasland glemt hele dilemmaet.»
«– Kjernekraft har en rekke krevende sider knyttet til kostnader, sikkerhet og ikke minst når det gjelder oppbevaring av avfall. Vår vurdering er at kjernekraft ikke er en aktuell problemstilling i Norge, uttalte energiministeren til VG.
Aaslands kjernekraftmotstand kan vanskelig forstås som annet enn kunnskapsløshet. Den strider nemlig mot både teknologiutviklingen og folkeviljen.
Frykten for kjernekraft er irrasjonell. Alle andre former for kraftproduksjon – inklusive vannkraft – har flere liv på samvittigheten.»
«Som Sunniva Rose og Jonny Hesthammer, nå ansatt i Norsk Kjernekraft, forklarte i BT tidligere i høst, kan en SMR som får plass på et areal tilsvarende Brann stadion levere like mye kraft som en vindpark på 100 kvadratkilometer.
Slikt burde kanskje en stat som er dømt i Høyesterett for å ha brutt menneskerettighetene ved å etablere en vindkraftpark i reindriftsamers beiteområder, ta innover seg.
Argumentet om at «Norge ikke har kompetanse på kjernekraft» begynner også å bli irrelevant. SMRer er masseproduserte og leveres som byggesett. Kompetansen finnes i selskapene som leverer dem, som GE Hitachi og Rolls-Royce.»
«Ville 1969-utgaven av Terje Aasland ment at Norge ikke burde satse på oljeutvinning, fordi vi manglet kompetanse?»
«Kjernekraften kan nemlig sørge for både forsyningssikkerhet i en tid da vind og nedbør blir stadig mindre forutsigbart på grunn av klimaendringene, og såkalt balansekraft som er svært viktig for å opprettholde spenningen i kraftnettet.
Prisen er heller ikke avskrekkende. En ny SMR kan ha samme investeringskostnad som en oljeplattform, og produsere strøm til ned mot 30 øre/kwt i mange tiår. Da er det kanskje ikke så rart at verdens første SMR skal være i kommersiell drift i Canada allerede om fire år.
Folk flest ser ut til å ha fått med seg den positive utviklingen.
Over halvparten av norske menn mener Norge bør satse på kjernekraft, har Norstat funnet ut for NRK. Kvinner er mer skeptiske.
Motstanden mot kjernekraft er faktisk mye lavere enn motstanden mot vindkraft på land.
Her er det altså stemmer å hente, men disse stemmene ser ikke Arbeiderpartiet ut til å ville ha.
Terje Aasland gjorde rett i å påpeke «energiens dilemma». Men selv er han fanget i et kjernekraftpolitisk paradoks.
I stedet for å være blankt avvisende, bør energiministeren være nysgjerrig og fremoverlent.
Et nytt utvalg som både ser på hvilken rolle moderne kjernekraft kan spille i den norsk kraftproduksjon og hvilke muligheter som kan ligge i fremtidig thoriumutvinning her til lands burde være et minimum.»
