Jonny Hesthammer, daglig leder i Norsk Kjernekraft og tidligere professor ved UiB.

Antall tegn: 17.440

Til Sør-Korea for å hente kjernekraft til Norge

Søndag 18. august satte jeg meg på flyet til Sør-Korea med tre klare mål. Det første var å møte entrepenørene som bygger og drifter kjernekraftverk. Det andre var å få besøke kjernekraftverk, både de som er ferdigstilt og de som er under bygging. Det tredje målet var å få se fabrikken hvor komponentene til kjernekraftverkene bygges. 

På den måten ville jeg få kunnskap om hele verdikjeden og kanskje også forstå hvorfor sørkoreanerne er verdensmestre når det gjelder å bygge kraftverk til avtalt tid og avtalt kostnad. Og hvorfor Tsjekkia, en erfaren kjernekraftnasjon, i forrige måned valgte sørkoreansk kjernekraftteknologi framfor amerikansk eller fransk når de nå skal bygge to nye kjernekraftverk.

Flyturen er lang, og grunnet krigen i Ukraina er den blitt ennå lengre siden vi må fly utenom både Russland og Ukraina. God tid til søvn, refleksjon og arbeid med andre ord.

Seoul i august er varmt – og fuktig. Det var det første som slo meg da jeg ankom byen i Sør-Korea som huser mer enn 10 millioner innbyggere. Rundt byen er det masse fjell og nydelig natur, mens selve byen preges av et massivt folkeliv. Når det bor nesten dobbelt så mange som i hele Norge, blir det fort intenst for en stakkars nordmann. Men også utrolig spennende.

På Seoul stasjon møtte jeg Norsk Kjernekraft sin samarbeidspartner og rådgiver, kjernefysikkingeniøren Dr. John Kickhofel fra det sveitsiske selskapet Apollo Plus. Veldig greit å ha med en som har jobbet i kjernekraftindustrien i en årrekke og som kjenner systemer og selskaper. Han hadde reist fra Sveits, og vi skulle nå bo tre døgn på et hotell i Gangbuk-distriktet som ligger på nordsiden av elven Han som deler gigantbyen Seuol i to. 

Figurtekst: John Kickhofel og jeg ved et gatekryss i Seoul. Her bruker de paraplyer for å gi skygge.

På sørsiden av elven finner vi det adskillig mer hippe og eksklusive Gangnam-distriktet, gjerne omtalt som «Beverly Hills of Seoul», et distrikt som ble adskillig mer kjent etter at sangen «Gangnam style» inntok verden. Musikkvideoen har blitt sett vanvittige 5 milliarder ganger på YouTube.

Hotellbaren kunne by på «unlimited beer» for 72 kroner – og glassene ble fylt opp fra bunnen av. Ikke magi, kun teknologi. Slik som toalettene på rommet med innebygget vifte som starter når du setter deg og hvor du kan velge avslutning selv (massasje, spyling, bidé og føn). Alt slikt er fint når man trøtt og sliten ankommer et nytt land etter en lang reise.

DAG 1 I SØR-KOREA:

Jetlag er verre når man reiser østover, og det er slitsomt å få en full natt søvn med 7 timers tidsforskjell. Men det er så mye spennende som skjer at jeg ikke rekker å tenke så mye over det. Første arbeidsdag startet med togtur til Daejeon, ca. 1 time utenfor Seoul. Der ligger forskningssenteret til det nasjonale kjernekraftselskapet KHNP. Det får alt annet jeg har sett av forskningssentre til å blekne. Alt er så utrolig gjennomført og profesjonelt. Sikkerheten er høy og vi måtte få «security-tape» foran kameralinsen på mobilen (og slette bildene vi tok utenfor). Her var det ikke lov å ta bilder, men en profesjonell fotograf ordnet med det i etterkant.

Med John og meg på reisen var direktør Dmitri Ny Baek fra DL Energy. Vi ble kjent da han ledet en sørkoreansk delegasjon til Austrheim kommune tidligere i vår for å vurdere samarbeid knyttet til etablering av et lite modulært kjernekraftverk, SMR, på Mongstad utenfor Bergen. På forskningssenteret ble vi tatt imot av senterets sjef, Ho Cheol Shin, og professor Yongsoo Hwang ved KEPCO International Nuclear Graduate School. De introduserte oss til deres to hovedkonsepter, et fullskala kjernekraftverk og en liten modulær reaktor, iSMR. Begge er egenutviklet i Sør-Korea. 

Figurtekst: Sjefen for KHNP sitt forskningssenter, Ho Cheol Shin (t.v) samme med undertegnede.

Sør-Korea har lang erfaring med å bygge kjernekraftverk, og nylig bygget de fire storskala kraftverk i Emiratene på 10 år til avtalt tid og kostnad. Prisen ble mer enn halvert fra det første til det fjerde. KHNP var ikke helt fornøyd – de hadde ventet enda mer. Greit å vite for dem som av en eller annen merkelig grunn legger til grunn at det ikke er noe læring å hente ved å bygge flere like kraftverk. Nylig vant KHNP også en anbudsrunde med Tsjekkia, hvor de skal bygge to store kraftverk.

Forskningssenteret har nettopp åpnet et kontrollrom for simulert drift av sin iSMR som består av 4 reaktormoduler, hver på 170 MWe, i samme reaktorbygg. En slik SMR leverer 5,5 TWh årlig strøm på 400×400 m2. Tenk det! I simulatoren kan de stressteste operatører, og de viste oss hvordan de håndterte en alarm. 

De har også bygget et eget kontrollrom hvor de bruker kunstig intelligens til noe de kaller«digital twin». Det er rett og slett en digital versjon av det virkelige kraftverket. En slik «digital twin» vil være plassert langt unna selve SMR’en, og hvis noe skjer, så vil de ta i bruk avaterer som beveger seg rundt i det digitale kraftverket – som igjen får sin input fra det virkelige kraftverket. På den måten kan de ta hånd om branner og uhell, hvis det mot formodning skulle skje.

Det er mildt sagt imponerende hva jeg fikk oppleve denne første dagen. Det er så mye kunnskap og profesjonalitet at det er umulig å ikke bli imponert. Og vi fikk en kongelig mottakelse. Både DL Energy og KHNP ser Norge som en interessant mulighet for å eksportere sin teknologi og kompetanse. Derfor er det toppene vi får møte. Det blir det også på dag 2 av denne reisen, men først skal det nytes litt «unlimited beer» i hotellbaren.

DAG 2 I SØR-KOREA: 

Den andre natten i Seoul brakte like lite søvn som den første. I tillegg fikk vi en tyfon på besøk. I forkant fikk vi varsler på mobiltelefonene, og det var derfor med et visst ubehag at vi gikk til køys. Tyfoner tuller man ikke med. Heldigvis var det så varmt på land at tyfonen ikke klarte å bygge opp styrke og suse med full kraft innover landet. Tyfonen med et eller annet vakkert koreansk fuglenavn endte i stedet opp som godt gammeldags bergensvær. Vind, regn, lyn og torden. Tyfonen har nå passert og den fuktige luften er blitt enda litt fuktigere. Det er greit. Vi bergensere har lært å ta til oss fuktighet rett fra luften. Det gjør alt litt enklere.

Etter en rask frokost bar det til skyskraperen til sørkoreanske DL Energy og DL E&C, altså de vi samarbeider med i forbindelse med mulighetsstudien i Austrheim kommune og Mongstad. Mens vi i vår signerte en intensjonsavtale, var målet nå å signere en langt mer forpliktene samarbeidsavtale. Jeg fikk møte sjefen i DL Energy og en av konserndirektørene i DL E&C.

Figurtekst: Norsk Kjernekraft signerte en samarbeidsavtale med DL Energy og DL E&C.

DL Energy og DL E&C inngår i Sørkoreanske DL Group, som har som har støttet byggingen av KHNPs kjernekraftverk og har også med suksess deltatt i bygging og drift av kombikraftverk og vindparker rundt om i verden. Målet er nå at deres omfattende ekspertise skal bli brukt i Norge for oppføring av nye kjernekraftverk.

Det hele skjedde i svært høytidelige former, og etter signering av avtalen var det lunsj med koreanske retter etterfulgt av et langt arbeidsmøte hvor jetlag’en krevde at jeg ble stående oppreist halve tiden. Det er grenser for hva en sliten bergenser tåler.

Vi hører jo stadig argumentet om at Norge mangler kjernekraftkompetanse. Derfor er det svært gledelig at utenlandsk ekspertise er på hugget og vil hjelpe oss. Sørkoreanerne er verdensmestre i å bygge kjernekraftverk til avtalt tid og kostnad, og det er utrolig bra at så seriøse aktører ser Norge som et attraktivt marked.

Etter en lang dag med møter med ledelsen i DL Energy og DL E&C bar det på sightseeing i en av de mange turistgatene. Vi fant en koreansk pub med godt hjemmebrygget øl. Det smaker som regel best. Etterpå var det middag med motiverte ingeniører og ledelse fra DL-gruppen. Herlighet, de har litt andre matvaner enn oss. Men greit å bli kjent med nye måter å tilberede makrell på.

I dag begynte jeg også endelig å bli kvitt noen av de 20 små souvenir-vikingskipene jeg hadde med meg. De veier jo litt siden de er av tinn. Men de var nydelig innpakket av min sønn, som også hadde kjøpt skipene. Det viser seg at ungdommen kan når de vil.

DAG 3 I SØR-KOREA

For en helt utrolig dag! Den startet grytidlig, kl 06:20, som er nokså tøft for et B-menneske. Da bar det til togstasjonen og hurtigtog til Ulsan helt sørøst i landet. Et aldeles nydelig terreng passerte oss der vi suste avgårde. Landskapet et kupert og det blir mange tunneler. Det er vi vant til i Norge.

I Ulsan ble vi møtt av representanter for det statseide og nokså gigantiske KHNP (Korea Hydro and Nuclear Power). Etter en halvtimes kjøretur ankom vi hovedkvarterer, et gigantisk bygg midt inne i jungelen. De pleide å holde til i det eksklusive Gangnam-distriktet, så overgangen må ha vært nokså voldsom for de ansatte når myndighetene bestemte at ikke alt skulle ligge i Seoul. 

Figurtekst: Til Sør-Korea hadde jeg med 20 små vikingskip i tinn som presanger. Jeg skulle hatt med et par til. Det morsomste var da det ene vikingskipet måtte gjennom røntgenkontroll hos KHNP. Det skapte litt oppstyr.

Figurtekst: John Kickhofel og jeg hadde tatt på oss pendressen for å møte CEO i KHNP.

Hele seansen hadde samme preg som jeg forestiller meg at det ville vært om det var landets president jeg skulle møte. Så har da også KHNP sin CEO, Joo-ho Whang, tett kontakt med nettopp presidenten. Det er tross alt 53 millioner innbyggere som trenger pålitelig strøm. KHNP sin ressursbase inkluderer intet mindre enn 26 kjernekraftreaktorer, noe som gjør selskapet til et av verdens største. Det var fotografer og folk som løp rundt omkring. Lett panisk stemning inntil sjefen selv dukket opp – med tolk. Så fikk jeg prøve det også.

Figurtekst: Vi ble høytidelig tatt imot hos KHNP.

Whang hadde overraskende mye kjennskap til Norge og kunne skryte av at han sist vinter vant sølvmedalje i sin årsklasse i et skirenn den norske ambassaden i Sør-Korea arrangerte. Han var svært interessert i hvordan Norge, DL Group og KHNP kunne samarbeide. Vi ble enige om at han skulle vurdere et besøk til Norge. Han mente også at det ville gagne begge parter om vi signerte en felles samarbeidsavtale. Det vil i så fall være fantastisk. Norge er viktig, og da han to dager senere åpnet SMR-simulatoren på forskningssenteret (vi var der som kanskje de første gjestene), så trakk han nettopp fram møtet han hadde hatt med meg, og poengterte at Norge var nettopp et slikt land som kunne egne seg for deres nye SMR-reaktorer som de skal utvikle for eksport.

Etter det viktige og spennende jungelmøtet hos KHNP bar det med bil til Saeul og KoriNuclear Power Plant i Ulsan ved kysten helt sørøst i landet. For et helt vanvittig syn! Her er det ikke mindre enn 10 gigantiske kjernekraftreaktorer på mellom 1000-1400 MW. Plassert innenfor et område på 3-6 kvadratkilometere. Når de to siste er ferdigstilt (94% per nå), så vil de samlet ha en kapasitet på rundt 11 GW, og en årsproduksjon på 85 TWh (en av reaktorene er imidlertid stengt ned etter mange tiårs drift). Det er 63% av hele Norges kraftforbruk – på utrolig liten plass.

Figurtekst: Et av kjernekraftverkene i Saeul.

Skulle tilsvarende vært produsert med landvind tilsvarende vindturbinene på Fosen (151 turbiner fordelt på 62 km2 med 1,9 TWh årlig strøm), så ville det krevd bygging av 6 676 vindturbiner fordelt på 2740 kvadratkilometere i norsk natur. Det er seks ganger Bergen eller Oslo kommune.

De 10 reaktorene hadde alle den klassiske omslutningen av spesialbetong med noen helt enorme armeringsjern og vaiere med mange centimeters tykkelse. På kryss og tvers.. Bedre sikkerhet er vanskelig å forestille seg. Utenfor ligger et gigantisk transformatorområde, og herfra gikk det strømledninger i alle mulige retninger. Hver av strømmastene transporterte strøm gjennom 765 kV linjer (i Norge bygges det nå 420 kV linjer). Det er helt åpenbart at det produseres enorme mengder strøm fra disse reaktorene. Midt inne blant alt dette stod det en stakkars enslig vindturbin – helt i ro. Jeg spurte guiden vår hvorfor den ikke gikk. Han sa de skrudde den på når presidenten kom på besøk – så lo han godt. Han kunne også forsikre oss om at den ikke var ment som backup-strøm.

Figurtekst: En surfer foran to av de fire Korikjernekraftverkene.

Det må være få mer passende steder enn dette å vise fram min nye kjernekrafttatovering som jeg fikk plassert på skulderen i sommer. Det skapte stor begeistring. «Very committed», sa de. Etter å ha fått oversikt over området, fikk vi omvisning i et av reaktorbyggene. Vi fikk se inn i kontrollrommet, bassenget med brukt brensel og ikke minst turbinhallen der en gigantisk fire-trinns turbin og generator – til sammen over 70 meter i lengde – genererer strømmen.

Det hele var helt ufattelig kult. Dette var mitt første besøk i et kjernekraftverk, og opplevelsen var helt spesiell. Ikke minst følte jeg meg helt trygg. Det var så mange sikkerhetsanordninger og backupløsninger at jeg kan forstå hvorfor EUs vitenskapspanel sier at moderne kjernekraft er verdens tryggeste energikilde.

Etter kraftverkbesøket, gikk turen videre til millionbyen Busan som ligger en times kjøretur unna, helt sør i landet. Byen er den neststørste i Sør-Korea og har 3,5 millioner innbyggere. På veien rakk John og jeg å bade i stillehavsbølgene med Korikraftverkene i bakgrunnen og Japan på andre siden av sundet. En helt perfekt avslutning på en fantastisk dag. Vi spiste middag ved kysten før vi tok turen til hotellet – fullstendig utslitt. Det er mange synsinntrykk som skal fordøyes av en hjerne preget av jetlag. 

DAG 4 I SØR-KOREA

Hva kan være bedre enn det jeg har opplevd i Sør-Korea så langt? Det fant jeg ut i dag da vi besøkte Doosan Nuclear Factory i Changwon, en liten times kjøretur vest for Busan. Dette er det fødestedet til kjernekraftverkene, altså stedet der hovedkomponentene lages

Figurtekst: God stemning da vi kom på besøk til Doosan Enerbility.

Besøket i dag var minst like fantastisk som besøket på kjernekraftverkene i går. Nå fikk jeg se hvordan en APR1400 kjernekraftreaktor ble laget. Doosan Enerbillity (tidligere DoosanHeavy Industry) sin historie går tilbake til 1896, og i 2009 havnet gruppen på Fortune Global 500 sin indeks. Vi snakker store ting, gigantiske ting. Området vi besøkte er et av de største tungindustrikompleksene i verden. Her lager de kjernekraftreaktorer, vind/gass/kjernekraftturbiner og generatorer.

Figurtekst: Lunsj hos Doosan Enerbility.

Den enorme fabrikken består av mange ulike bygg i en stor dal. Her både støper og smir de reaktorer til store og små kjernekraftverk. Prinsippet er jo det samme som i en gammel smie, det er dimensjonene som er så usedvanlig mye større. Reaktoren til en APR1400 som produserer 11 TWh strøm i året (tilsvarende 6 stykk Fosen vind med sine 151 vindturbiner) er mange meter høy og flere meter i diameter. Vi fikk se fabrikklokalet hvor de støpte reaktorkomponentene varmes til 1200 grader og deretter smis til selve reaktorkjelen med 30 cm tykke stålvegger før delene sveises sammen. Den gigantiske smihammeren de brukte, leverte kraft tilsvarende 17.000 tonn. Jeg fikk både reaktorkjelen og trykkkjelen på bare et par-tre meters avstand. Det hele er svært imponerende, og Doosan vet hva de gjør. De har bygget ikke mindre enn 34 store kjernekraftreaktorer med tilhørende turbiner og generatorer.De lager også turbiner til kull-, gass- og hydrogenkraftverk.

Det er vanskelig å ikke bli imponert. Selv turbussen var ekstremt luksuriøs og står i nokså sterk kontrast til den de bruker på Mongstad. I tillegg har de eget hotell med 50 rom på en høyde med fantastisk utsikt over både fabrikkdalen og sjøen. Vice President Hongkyu Kang for Doosans Nuclear Power Plant BG hadde tatt turen fra Seoul til Changwon for å møte oss, en reise på nesten 4 timer og 400 km hver vei. Det sier litt om hvor viktig de mener Norge er.

Figurtekst: Det er ingenting å utsette på kvaliteten i bussen som viste oss rundt i Doosan sine fabrikklokaler.

Mr. Kang kunne fortelle at de forventet at konstruksjon av komponenter til små modulære kjernekraftverk, SMR, ville bli gigantiske Doosan sin største aktivitet i framtiden. Ikke store kjernekraftverk, ikke vind, ikke kull, ikke gass, men SMR. Og de er godt i gang allerede. De startet etableringen av fabrikklokaler til SMR-kraftverk i 2017, og har altså holdt på med dette i 7 år. De har støpt SMR-komponenter både til reelle kraftverk og til leverandører som skal verifisere at designet er mulig å gjennomføre. For de som mener SMR bare eksisterer som PowerPoint: Ta turen til Doosan og opplev virkeligheten. Kort sagt: Våkn opp!

Figurtekst: John Kickhofel (t.v.), Dmitri Ny Baek fra DL Energy, meg selv og konserndirektør Hongkyu Kang ved Doosan Energbility. 

Sørkoreanerne er verdensmestre i å bygge kjernekraftverk. Nå vet jeg hvorfor. Det er profesjonalitet i alle ledd. De tar sikkerhet på største alvor. Vel så viktig er det at de bygger alle komponentene på samme sted, i stedet for at de produseres på ulike steder av ulike selskaper. Ikke minst har de holdt på med dette kontinuerlig mens resten av verden skulle avvikle kjernekraftindustrien. De har beholdt byggekompetansen, mens andre land må etablere den på nytt. Nettopp derfor skal vi samarbeide med Sør-Korea. Og de vil samarbeide med oss, DL Group, KHNP og Doosan. Nå trengs det politisk vilje. Resten har vi.

Med besøket til Doosan er historien komplett. Den helt fantastiske reisen har brakt meg fra (a) møter med totalentrepenørene som er ansvarlig for bygging og drift av kjernekraftverk, (b) via besøk til kjernekraftverk som enten er under konstruksjon eller er ferdigbygget, og (c) besøk til produsentene som bygger komponentene til kjernekraftverket.

Denne turen har vært mulig takket være det gode samarbeidet med DL Group. Jeg vil rette en stor takk til Dmitri Namyeol Baek (Head of Hydrogen & SMR Business Development i DL Energy) og hans fabelaktige team som koordinerte reisen. Ikke minst vil jeg takke rådgiver Dr. John Kickhofel, som introduserte oss til det sørkoreanske markedet, og med sin uvurderlige kunnskap. 

Når dette skrives, er jeg tilbake i Bergen. Flyreisen fra Seoul til Amsterdam tok 13 timer. Jeg sov i hele 11 av dem. Det er tydelig at jeg hadde samlet opp et søvnunderskudd, og hvor det var adrenalin som dro meg gjennom dagene. Det er ikke så rart. Dette er en av de mest fantastiske reisene jeg har vært på, og jeg kan ikke tenke meg en bedre kunnskapsreise enn det jeg har fått i Sør-Korea. Her bør sentrale politikere og ikke minst det nye kjernekraftutvalget ta turen. Det kan jo være greit at de får nødvendig kunnskap om det de skal ha meninger om. Jeg trodde jeg etter hvert kunne mye om kjernekraft. Det var feil, men nå kan jeg i det minste mye mer.