Det som er bra for Norge, er ikke bra for Statkraft

«NOU-systemet kan være eksempel på en institusjon der mye politisk makt er samlet, uten at dette fremgår av det formelle konstitusjonelle kartet.»

Kjernekraftutvalgets utpekte medlemmer har utilstrekkelig kompetanse i forhold til mandatet, til tross for at nødvendig kompetanse finnes i Norge.

Alderen til utvalgets medlemmer gjennomgående høy, snittalderen er på hele 60 år. Det betyr at klima- og miljøengasjerte yngre mennesker (som ifølge undersøkelser i større grad forholder seg til fakta og kunnskap istedenfor frykt og gamle fordommer) er fraværende i utvalget.

Sammensetningen av utvalget er av en art som gjør det naturlig å stille spørsmål ved hvorvidt konklusjonen i hovedsak allerede er gitt, nemlig at kjernekraft blir for dyrt, for farlig, og vil komme for sent i Norge, og dermed treneres kjernekraft som en mulig løsning i Norge også i hele neste stortingsperiode.

Vi har opplevd debattklimaet som hardt. Blant annet opplevde vi at arbeidsgiverorganisasjoner leide inn et konsulentbyrå uten kjernekrafterfaring (Rystad Energy) for å skrive en rapport som skulle overrekkes energiministeren, og der formålet syntes å være å legge vår forretningsidé død. Da denne ble beskrevet som et bestillingsverk av en forsker, ble han irettesatt av sin rektor i offentlige medier. Da en direktør i Fornybar Norge uttrykte at vindkraft kunne fungere som en slags bro frem til kjernekraft, rykket hans sjef Åslaug Haga, leder for Fornybar Norge, ut med dementi og irettesatte han offentlig.

Ifølge meningsmålinger er kjernekraft nå den mest populære energiformen i Norge, for første gang mer populært enn vannkraft. Likevel klarer altså regjeringen å et utvalg der flere av medlemmene snarere har sterke knytninger til interessenter som ut fra egeninteresser, ikke samfunnshensyn, er mest tjent av at kjernekraft ikke bygges ut i Norge.

For det første er utvalgets mandat for generelt. Mandatet slik det nå fremstår er nærmest altomfattende. Et eksempel på dette er blant annet at utvalget skal vurdere både eksisterende fisjonsbasert kjernekraftteknologi, men også fusjonsteknologi. I brev til statsråd Terje Aasland foreslo vi at utvalgets mandat burde være å se på hvordan kjernekraft kan passe inn i norske forhold, og vurdere scenarier for Norge med og uten kjernekraft som del av energimiksen. Vårt ønske ble ignorert.

For det tredje har regjeringen oppnevnt et utvalg somvirker å være lite egnet til å vurdere hovedutfordringen, nemlig hvordan kjernekraft finansiert av private aktører kan passe inn i framtidens energimiks. Norsk Kjernekraft har i henhold til eksisterende norsk regelverk allerede igangsatt prosesser for bygging av små modulære kjernekraftverk i en rekke norske kommuner, og Energidepartementet har per nå to «meldinger med forslag til utredningsprogram» inne til behandling. Til tross for dette har ingen av utvalgets 12 medlemmer erfaring direkte med kjernekraftvirksomhet. Noen få av utvalgets medlemmer har erfaring med sikkerhetsvurdering.

I rollen som leder for utvalget har altså regjeringen valgt en profilert kjernekraftmotstander, uten utdannelse innen feltet. Stortingsrepresentant Marius Aaron Nilsen (FrP)beskrev utnevnelsen som følger: «Det er som om en Rødt-politiker skulle lede en Nato-utredning, eller MDG forvalte petroleumspolitikken. Altså fullstendig skivebom.»

• Asgeir Tomasgard, professor, NTNU (indøk), Trondheim, som har uttalt at «Kjernekraft er så kostbart at det vil forundre meg om det vil dukke opp i Norge». ( https://www.mn24.no/adresseavisen/i/76RxO4/ntnu-professor-kjernekraft-er-dyrere-enn-annen-energi og https://www.energiogklima.no/to-grader/ekspertintervju/kan-kjernekraft-bli-lonnsomt).

Vi minner om den modellen vi foreslo for utvalget: Utvalget burde begynne med å sammenfatte (litteraturstudie) oppdatert eksisterende kunnskap om kjernekraft generelt, der funnene ble presentert i en egen delrapport allerede i høst. Det er mye som allerede er veldokumentert og som ikke trengs å utredes. På den måten vil delrapporten både bli et kunnskapsgrunnlag for velgere og politiske partier, LO, NHO med flere før landsmøter og før partiprogrammene 2025 – 2029 vedtas. Samtidig ville delrapporten legge grunnen for å bedre avgrense hva som skal og ikke skal utredes i hovedrapporten.

Vi tror at regjeringen med dette har gjort norsk energidebatt en bjørnetjeneste. Strategien om å avlede kjernekraftdebatten og parkere temaet under neste års stortingsvalg vil ikke lykkes. Til det er rett og slett utvalgets mangler for mange. Likevel er det vanskelig å ignorere det faktum at regjeringen med dette virker å bevisst unnlate å evaluere en energikilde som det norske folk ønsker, og som andre land mener de vil være fullstendig avhengig av for å nå nullutslippsmålet. Regjeringens handling kan vanskelig sees på som en positiv aksjon, ment for å fremme det beste for norske innbyggere og norsk industri.